Aramis kommer opprinnelig fra Gausdal. Der bodde han på fjellet.

Hans første leveår var ikke så lett, så Henriette overtok han, og da ble det de to:)

Jeg møtte han først i 2006. I utgangspunktet er jeg skeptisk til hunder, og var også skeptisk til Aramis lenge. Nå må jeg si at jeg har blitt så glad i han som jeg aldri trodde jeg kunne bli i en hund. Hans gode sjel lyser ut av øynene hans, så det er rart det tok så lang tid. Han er så snill som dagen er lang, pleier Henriette å si. Og en ordentlig kosegris.

/Jorunn